Som norsk-iraner lurer jeg noen ganger på; Er 17. mai også for meg?

Som barn elsket jeg 17. mai. Fra 1. mai øvde vi på «Ja, vi elsker», tegnet flagg og pyntet til den store dagen. Pappa jobbet overtid for å sørge for at alle bestilte bunadsluer skulle nå frem til den store dagen. Han var nemlig den som sydde alle Østerdalsluene på den tid.

Jeg elsket alt ved 17. mai. Forberedelsene, talene, sangene, togene og korpset.
Jeg var stolt av å være med på feiringen av Norge. Jeg var stolt av at jeg fikk være fanebærer – og at jeg fikk holde tale. Jeg var stolt av flaggene jeg selv hadde tegnet. Flaggene som tydelig viste hvem jeg var; en ung, lovende norsk-iraner. For det var ingen tvil – jeg var jo like norsk som jeg var iraner. Minst.

17. mai er en folkefest. Barnas dag, sier vi. Dagen da hele Norge står samlet og feirer landet og vår norske nasjonalitet. Men hvor samlende er dagen egentlig?

Mange av våre «nye landsmenn», meg selv inkludert, har et ambivalent forhold til 17. mai. Det er ikke en påstand. Det er fakta. I to måneder i forkant av feiringen blir vi stadig minnet på at vi ikke er så norske likevel. Nyhetsoppslag, diskusjoner, kommentarer og nye Facebook-grupper der minoriteters bunadsbruk og flagging blir diskutert tar fokuset vekk fra dagens egentlige formål. En rekke velintegrerte innvandrere blir plutselig usikre på om de skal ta del i feiringen. Det er kanskje ikke så rart når man hører historier om 10-åringer som på den store dagen får høre «hva roper du hurra for?! Du er da for faen ikke norsk!».

Det burde ikke være mulig å frata noen en sikker identitet, men dagens nyhetsbilde bidrar dessverre til usikkerhet og segrering. Det bidrar til å skape skiller. Et «oss» og «dem».

Senest for noen dager siden skrev en bloggkollega et innlegg, kalt “Slutt å ødelegg 17. mai!”. Hun skriver der, om et velkjent tema; at hun ikke forstår hvorfor andre lands flagg skal vaie på vår stolteste og flotteste dag. Kjære bloggkollega, og kjære leser; spør deg selv – når så du sist noen som vaiet et annet lands flagg på 17. mai? Jeg personlig, har ikke sett noen. Derimot har jeg sett flere slike innlegg i forkant av dagen – og jeg mener at et slikt fokus bidrar til å spre hat, skape fordommer og ikke minst et “oss” og “dem”  i en tid som bør være preget av glede og forberedelser til nettopp vår stolteste og flotteste dag.

17. mai er ikke bare en feiring. Det er også en test – en generalprøve for hvordan vi som land og folk skal håndtere integreringsspørsmålet. Hvordan nordmenn ønsker det flerkulturelle Norge og våre nye landsmenn, velkommen. Men, det er også både en test og en mulighet for alle oss 944 402 innbyggerne med minioritetsbakgrunn til å vise hvor stolte vi er av å være en del av det norske samfunnet. Den muligheten skal vi gripe!

Så på fredag skal jeg, for første gang på flere år, gå i 17. mai-tog. Med stolthet skal jeg heve flagget og rope «Hurra!»  For det er ingen tvil – jeg er jo like norsk som jeg er iraner.  Minst.

*Orginalinnlegg ble først publisert på gknordic.com
3 kommentarer
    1. Selvsagt er 17. mai for alle som bor i dette landet.

      Det flaggmaset mange bedriver…nordmenn veiver med norske flagg på 17. mai i andre land også, går i tog, synger Ja, vi elsker… Satt på spissen, kan man jo si det er frekt å feire Norges nasjonaldag på den måten i andre land.

    2. Jeg er helt enig at man skal inkludere alle på 17.mai! 🙂 kjempe viktig! Jeg bor selv i en storby, og har sett hvert år flagg fra flere andre land i 17.mai toget. Og akkurat det syntes jeg er litt feil. Så ja jeg ser andre flagg på 17.mai!

      Og er ikke frekt å feire 17.mai i andre land som en over her kommenterer, er bare rart at når man feirer Norges nasjonaldag at flagg fra andre land skal være overalt..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg